Den værste uken.
før 22 Juli
Jeg har bodd 3 år i Sarpsborg, vert aktiv i AUF. Sittet i styret til Sarpsborg AUF i 2 år og satt 1 år i fylkesstyret til AUF i Østfold som internasjonal ansvarlig.
Jeg skulle egentlig til Utøya i år, men ettersom jeg bestemte meg i løpet av sommeren for å flytte tilbake til Ålesund, hvor jeg egentlig kommer fra, så tenkte jeg at det ble mye stress om jeg skulle dra opp og ned og opp igjen. Ville heller bruke tid med familien før jeg begynte å se etter ny leilighet eller hybel.
Fikk dårlig samvittighet for de som prøvde å overtale meg til å dra, men jeg hadde bestemt meg.
Jeg flyttet uken før Utøya startet.
22 Juli
Jeg satt på rommet mitt med PCen, spillte et spill sammen med lillebroren min og lillesøstra, de hadde mast veldig. Klokken var litt før 19:00 da jeg ble lei og sa at nå var det nok. De små gikk inn på stua og slo på tven, mens jeg bevegde meg mot kjøkkenet. Men snudde og gikk inn på stua da jeg hørte Utøya ble nevnt, jeg tenkte at det var vel en reportasje derfra eller noe, det bruker det å være hvert år.
Det jeg så på skjermen var 2 personer som pratet om noe skyting, så jeg trodde de var ferdig med Utøya. Men da jeg fulgte med litt mer, kjente jeg magen vrenge seg. "Skyting på Utøya?! Det kan ikke være mulig! Å herrehud nesten alle venner og bekjente fra min tid i auf var der, og søsteren min!" hun var foster søsteren min da jeg bodde i Sarpsborg, har sett på henne og broren hennes som mine egne søsken mens jeg bodde der.
Jeg husker at jeg bannet høyt, løp til rommet mitt, hentet pcen og laderen. Løp ned til kjelleren hvor jeg hadde lagt fra meg mobilen og laderen til mobilen. Løp opp igjen til datarommet og kom meg på nett med nettverkskabelen, siden det ikke er trådløst nett der.
Mens pcen ble slått på, satte jeg mobilen på lading og skrudde den på siden batteriet var tomt. Jeg husker godt sjokket over å ha ca. 10 ubesvarte anrop og rundt 20 meldinger, alle fra folk som lurte på om jeg var på Utøya eller ikke. Jeg fikk svart raskt til de fleste.
På pcen gikk jeg inn på facebook, og jeg var så lettet. Det første jeg så, var søsteren min sin status. "Jeg er i live."
Men så begynte helvettet. Jeg hørte om 10 døde, og sikkert mange flere skadet. Jeg ringte mamma, hun var på butikken og prøvde å få frem at hun måtte komme hjem, jeg husker ikke mye selv annet enn at jeg begynte å få panikk og var på gråten, tror jeg fikk stammet fram noe, men mamma skjønte ikke.
Da hun kom hjem fikk jeg vist henne avis artiklene. Tror hun skjønte mer da, jeg var nok uforståelig.
Det var så mange følelser, men mest av alt redsel og sjokk.
Jeg og et par andre ble sittende på facebook og delte info med hverandre. Vi hørte rykter, noen sanne og andre usanne. Tok ikke lang tid før jeg skjønte at det umulig kunne være riktig at bare 10 var døde. Siden det kom bilder av døde kropper i vannkanten og hørte om lik som fløt i vannet. Tenk hvor mange flere det kunne vert!?
Jeg husker at vi hadde planlagt middag, taco eller noe, men ble heller til at mamma lagde ferdigpizza. Jeg tror jeg spiste 2-3 pizzastykker stykker, for så å kaste dem opp igjen.
Utpå kvelden/natten begynte folk som var på Utøya å komme på nett. Og ryktene begynte igjen.. "den persnen er død.." "de to er døde eller i koma.." "han er skutt to ganger, han vil ikke klare seg!".
Jeg ble så lettet hver gang noen dukket opp på facebook, noen med godt nytt om enkeltpersoner. Mens andre hadde svært dårlige nyheter.
Jeg satt oppe hele natten, ventet og delte info med folk. Kastet opp et par ganger. Gråt mye. Og det var bare begynnelsen.
23 Juli
Jeg hadde vert våken hele natten. Rundt 3-4 om morgenen leste jeg at tallet var over 80 døde. Tror aldri jeg har grått så mye, jeg var helt fra meg. Jeg kom frem til at med så mange døde, 20% av øya nesten så ville det være et mirakel om alle vennene mine hadde klart seg.
Jeg husker ikke at jeg la meg, men våknet i hvertfall i sengen min rundt 10, jeg vet at jeg satt foran pcen da klokken var 8. Det første jeg gjorde var å bli liggende og gråte i en times tid.
Da jeg sto opp, droppet jeg frokost og gikk rett inn til pcen igjen, jeg måtte vite at alle var ok! Eneste nytt var et par jeg var bekymret for var i orden og et par stykker var i sykehus.
Tok ikke lang tid før jeg fikk vite at alle var sikker på at Bendik, var død. Det de sa var at han hadde beskyttet en kompis, og tatt kulen for han eller noe sånt.
Alle andre var folk usikre på.
Det hendte lite den dagen, annet enn gråt, oppkast og sitte foran pcen og dele nytt.
Jeg følte meg rett og slett fysisk dårlig og psykisk sliten. Det er tortur å ikke vite om vennene mine er i live eller ikke.
24-25 Juli
Jeg husker at den 24 var jeg i Ålesund sentrum med mamma om kvelden. Jeg la fra meg to lys der. Det var ingen andre noe sted. Hva jeg gjorde tidligere den dagen husker jeg ikke. Jeg tror ikke var helt til stede.
Den 25 derimot husker jeg godt. Det var fakkeltog i Ålesund. Jeg tok kontakt med lederen til Ålesund AUF, hun spurte om jeg ville gå sammen med dem og være sammen med dem etter toget. Noe jeg satte pris på og sa ja til.
Det var hyggelig å komme seg ut litt, og faktisk møte folk selv om omstendighetene ikke var bra. Og jeg møtte en av de som hadde gjemt seg med søsteren min på Utøya, det var veldig fint.
Talene på torget var rørende, jeg slet med å ikke gråte der også, men jeg holdt det inne, ville ikke gråte offentlig, og spesielt siden de andre ikke gjorde det.
Etter talene, gikk vi i auf til en cafe. Sammen med oss var lokale politikere, en fra Krfu (Kristelig folkepartis ungdom) og Anniken Huitfelt. Det var koslig. Vi spiste og koste oss. Jeg må inrømme at jeg ikke var veldig pratsom, men var fint å være sammen med folk, selv om jeg ikke kjente dem noe særlig.
Jeg vil også skryte litt av Anniken Huitfelt, hun er en gledespreder, er noe med å ha henne der som lyste opp stemningen. Helt fantastisk dame, de tingene hun sa var med på å få stemningen opp. Og det ble veldig god stemning der.
Men jeg satte meg foran pcen da jeg kom hjem uansett, jeg kunne ikke glemme de som ikke var kommet til rette.
26 Juli
Jeg bestemte meg tidlig at jeg måtte til Sarpsborg og Østfold. Er der jeg hadde mistet flest folk. Og der jeg hørte hjemme med AUF.
Dagen var stressende. Handet klær som er passende til begravelse.
På veien hjem fikk bilen motorstopp også, jeg ble raskt stresset, tenk om jeg ikk rekker flyet! Men morfar kom kjørende og fikk fraktet meg og mamma hjem.
Jeg dusjet og ordnet meg mens mamma pakket bagen min, og det tok ikke lang tid før taxien var der. Jeg rakk flyet, hadde til og med god tid på flyplassen. Men er jo gjerne slike at man stresser i slike situasjoner.
Etter 26 Juli
Dagene er for det meste tunge. Alle navn er offentliggjort. Og jeg kunne telle 27 venner, bekjente, folk jeg bare har pratet med et par ganger eller møtt på 1 gang som jeg kjente igjen.
Jeg har ikke helt tatt alt innover meg ennå, er liksom umulig å skjønne at noe sånt kunne skje. Jeg har begynt å få sove litt mer, har kommet opp i ca. 5-6 timer nå. Og maten klarer jeg som regel å holde nede. Tror jeg var i ferd med å bli litt syk fysisk med tanke på hvor lite mat og søvn jeg fikk i meg.
Nå vet jeg ikke om alle har reagert like sterkt som meg, jeg har følt at tilogmed flere som var der har virket sterkere enn meg. Men er vel noe med at alle er forskjellig. Dette har vert vanskelig for alle. Tror noe av det værste er at jeg ikke fikk tatt skikkelig farvell med alle før jeg flyttet, jeg tenkte at det var jo ikke så farlig siden jeg kom til å møte dem igjen på auf arangemanger uansett. Også er det jo noe med de nermeste vennene jeg har mistet.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre fra dette, men jeg vet at jeg skal jobbe videre med politikken. Det er den beste måten å hedre minnene til de som er borte.
Jeg klarer meg nok, men jeg tenker mye på alle som har mistet sine venner og familie på Utøya og i Oslo. Jeg tenker mye på vennene og bekjente jeg selv har mistet. Jeg tenker mye på de som var på Utøya, og hva de må ha opplevd, noe så grusomt kan jeg ikke engang forestille meg.
Hvil i fred..
Lejla <3
Andreas <3
Bendik <3
Kathinka <3
Elisabeth <3
Andrine <3
Guro <3
Tore <3
Monica <3
Christopher <3
Og alle andre.. <33333333333333333333333333333
Alle vil bli savnet, ingen vil bli glemt.
